Bien og dens utvikling fra kjøttetende, ensomme veps er i seg selv et bemerkelsesverdig mesterverk av evolusjon. Like interessant er forholdet mellom menneske og bie. Mange kjenner kanskje bare honning som det mest naturlige søtningsmiddelet i verden; voksen i hudkremer eller som stearinlys; pollen, dronninggelé eller propolis kjent som «søtt helsetilskudd».
Biene, som et ganske lite iøynefallende dyr, men blomstrende planter har bare brakt til utvikling ved fortrinnsvis pollinering av fargede, nektar-utskillende plantedeler og dermed selektivt påvirke planteverdenen, som da bare besto av bregner, sypresser og gress.
De langt større fordelene for menneskeheten, bortsett fra at biene produserer så verdifulle bieprodukter, ligger i deres pollineringsevne. Nesten hele fruktproduksjonen er direkte avhengig av biepollinering, men også kjøtt, egg eller melk er muliggjort gjennom pollinering av fôrbelgvekster. I nesten alle kulturer på jorden og i alle verdensreligioners skrifter er bien gitt en fortjent plass, i mange er bien nesten hellig.
Et land hvor melk og honning flyter, hvor livet er som en honningslikking, eller bare hvor bikaken har blitt et ordspråk og klynkingen kalles en dronning, viser hvor verdifulle biene og deres produkter har vært og vil være. Og over hele verden, for menneskeheten som sådan.
Hvordan lages honning?
Bier, i hvert fall Europeiske honningbier, som man finner fra mennesker naturlig også på alle kontinenter, kalles på latin Apis mellifera (Honigmacherin) og det treffer kjernen.
Bien ser veldig aktiv ut og finner (forhåpentligvis) søte plantesafter i blomstenes nektarier og noen ganger også silrørsaften på blader og nåler. Med faguttrykk snakker vi om florale og ekstraflorale nektarkilder for biene.
De ekstraflorale nektarkildene kalles også honningdugg eller honningdugg og produseres av Lachnider og Lecania, som på jakt etter aminosyrer skiller ut overskuddet av silrørsaft, som deretter faller på bladene og plukkes opp av biene om morgenen og kvelden (når det fortsatt er fuktig) blir.
Lykkelig er birøkteren (biene, selvfølgelig) når tretoppene summer. Biene bringer nektaren til familien sin (bier er et fellesskapssøsken med moren sin). 100 mg nektar inkluderer tilskuddene som gis til andre bier hjemme eller umiddelbart deponeres i celler som biene kan ta vare på. Disse tilsetningene gjærer og bearbeider honningen slik at nektaren sakte modnes til honning i løpet av få dager. Det eksisterende sukkeret splittes, vann fjernes, og enzymer tilsettes til honningen har mindre enn 20 % vann. Deretter lukkes honningen i cellene og er moden.
Disse modne honningkakene høstes på et tidspunkt, gjøres naturlig bifrie (her finnes det svært skånsomme muligheter) og deretter avdekkes og spinnes med en sprettert ved hjelp av sentrifugalkraft eller på grunn av cellenes svake helning på grunn av det resulterende negative trykket.
I dette tilfellet tilføres ingen varme, eller varme til og med, fordi bikaken uansett allerede er varm og ellers ville gniste ved tilførsel av varme. Da måtte du møysommelig tømme og rengjøre slyngen og fylle den på nytt, og du ville ha mistet den gjenbrukbare tomme bikaken.
Den standhaftige oppfatningen om at kaldpresset honning ville være et kriterium for kvalitetshonning, står ved. Men begrepet er feil og stammer fra den tiden da man presset honning, og inviterer bokstavelig talt til juks. Av tekniske årsaker blir den alltid bare kaldpresset. I prinsippet kan man koke honning senere og fortsatt skrive «kaldpresset» på etiketten, selv om honningen bare ville ha industriell kvalitet. Den utpressede honningen blir deretter seesei, altså går gjennom sin egen tyngdekraft gjennom forskjellige sikter og renses for vokspartikler og lignende urenheter.Bienes honningproduksjon er ikke annerledes enn den var for millioner av år siden, og metoden for honningproduksjon hos birøktere har i utgangspunktet vært den samme i tusenvis av år. Dermed er honning det mest originale søtningsmiddelet på jorden.
Det juridiske grunnlaget for honning
For honning gjelder EUs honningforordning, som i eksemplarisk form regulerer handel med honning. Honning skal ikke inneholde rester (toleransen her er "null") av stoffer som ikke finnes i honningen, i henhold til EUs honningforordning. Det tilsvarer derfor et renhetskrav.
Anthony Rossbach Krzysztof Niewolny